Selv om ting tar tid med hjemmesida, som er under fornying for tiden, så har vi da prioritetene i orden: Trening, og påmelding til løp! Nå har forhåpentligvis ikke forberedelsene gått over styr og etterlatt oss i den – skal vi si – lett kjedelige situasjonen til det vi får tro er en utstyrsfantast [...]]]>

Copright: Wulffmorgenthaler

Selv om ting tar tid med hjemmesida, som er under fornying for tiden, så har vi da prioritetene i orden: Trening, og påmelding til løp! Nå har forhåpentligvis ikke forberedelsene gått over styr og etterlatt oss i den – skal vi si – lett kjedelige situasjonen til det vi får tro er en utstyrsfantast avbildet her ovenfor. Uansett, foreløpig ser vår løpskalender slik ut:

• 07 – 09 januar, Gausdal Maraton, 200km. Magnus deltar i åpen klasse.
• 21 – 23 januar, Hallingen, 160km. Camilla deltar i 8-spann. Magnus i åpen klasse.
• 02 – 07 februar, Femundløpet, 600km. Magnus deltar i åpen klasse.
• 12 – 19 mars, Finnmarksløet, 1000km. Magnus deltar i åpen klasse.

Som flere sikkert har fått med seg, så har vi kjøpt oss et hus – og det et ganske så annet sted enn Finnmark: Nemlig Røros!

Grunnen til at vi relokaliserer oss, er ganske enkelt at vi ikke fant et passende sted med en passende pris i Alta-regionen, hvor vi har bodd [...]]]>

Vårt krypinn

Som flere sikkert har fått med seg, så har vi kjøpt oss et hus – og det et ganske så annet sted enn Finnmark: Nemlig Røros!

Grunnen til at vi relokaliserer oss, er ganske enkelt at vi ikke fant et passende sted med en passende pris i Alta-regionen, hvor vi har bodd til nå. Tiden i Alta har vært fantastisk, og det er ikke med lett hjerte vi beveger oss bort fra nordområdene. Men likevel: Det vi gjør mest av alt, er å glede oss til å treffe nye venner i Rørosregionen, og ikke minst – å kjøre med hundene i nye spor sørafor.

På bildet er det feil årstid, vil vel noen si, men forholdene er nok noe anderledes i slutten av november / begynnelsen av desember, som er når vi regner med å flytte inn. Uansett så har det tidligere holdt til en hundekjører i huset, samt at nærmeste nabo også har trekkhunder, så vi har et berettighet håp om å kunne få til noen fine løyper etterhvert.

Ellers har vi så smått fått begynt med sledetreninga her i Alta nå, da over Beskades. Til tider har det vært enorme mengder rein i området, men nå er hoveddelen av reinflyttinga over og vi kan trene som normalt. Hvem vet, kanskje vi til og med får tatt noen ferske stemingsbilder i løpet av uka? Følg med for mer smånytt etterhvert!

Uten å reklamere for mye for planene tidligere, så kom undertegnede nylig hjem fra en handletur i Alaska. Der hentet jeg en hund jeg faktisk valgte ut og kjøpte ifjor, da jeg også var en tur over dammen. Hunden kommer fra Lance Mackey, [...]]]>

Her sees Ribs i swing (hvit med mørkt hode), Lance Mackeys Iditarodspann 2010

Uten å reklamere for mye for planene tidligere, så kom undertegnede nylig hjem fra en handletur i Alaska. Der hentet jeg en hund jeg faktisk valgte ut og kjøpte ifjor, da jeg også var en tur over dammen. Hunden kommer fra Lance Mackey, og er ei tispe ved navn Ribs. Faktisk, så gikk hun inn på hoved- og vinnerspannet hans i år; og hun fullførte og gikk hele veien til Nome. Ribs er med andre ord en hund som har vært med på, og vunnet, Iditarod! For de ekstra nyskjerrige, så er hun også å se i siste Mushing Magazine sin presentasjon av Lance’s hunder.

Det som er festlig, er at jeg valgte henne ut ifjor, lenge før hun tok steget inn i hovedspannet til Lance. Og avtalen oss imellom, var at hun kunne stå der til i år – om han kunne bruke henne. Av de noen og tredve unghundene jeg hadde valget mellom ifjor, så ble altså Ribs eneste fersking på vinnerspannet i år – såvidt jeg har registrert. Eller, det er en sannhet med modifiksjoner: I 2009 gikk hun også helt til Nome, men da på unghundspannet, så helt blodfersk var hun ikke.

Stamtavla hennes har jeg ikke lagt ut på stamtavla.no enda, men det kommer. Her har jeg nemlig etter beste evne forsøkt å gjøre leksene mine, så det er en hel del hunder som må legges inn for å gjøre oversikten over aner så komplett som mulig. Dette er noe jeg finner interessant, og selv om ikke hundene mangfoldige generasjoner bakover har så alt for mye å si sammenlignet med de to-tre nærmeste, så er det min mening at det går an å lære litt om avl ved å se på hvilke valg de før en har gjort. Jo mindre kennel en har, jo viktigere blir det å overlate minst mulig til tilfeldighetene; ikke alle har råd og kapasitet til flere kull i året.

Ribs fra ifjor, da hun ble plukket ut

Ellers var Alaska virkelig verdt nok et besøk. Turen ble igjen lagt opp til Manly, hvor det ble en aldri så liten matauk sammen med Joee Redington på Yukon-elva, samt noen treningsturer med sprinthundene hans. Videre var jeg naturligvis en stund i Fairbanks, hvor Lance Mackey bor. Der fikk jeg låne ei hytte noen dager av Lisbet Skogen Norris, som jeg traff ifjor. De oppmerksomme har helt rett i at hun er av Anadyr-slekt… Martin Buser ble avlagt et besøk, og der er jo nordmannen Magnus Feren Kaltenborn handler; går alt som det skal, så får Hr. Kaltenborn kjørt Iditarod neste sesong! Noe sier meg at han kan bli å finne i norske løp om noen år. Siden jeg har slekt i Anchorage, så var jeg også der en stund, men i år som ifjor ble turen etterhvert lagt sørover til Kasilof. Der ble det til litt fiske etter Coho, takket være Brennan Norden, samt besøk hos Tim Osmar m.m.

Fokuset for mitt besøk var jo mer hunder enn villmarka, men det er liten tvil om at Alaska har mest å by på utenfor de asfalterte områdene. Om jeg blir å returnere noen gang, så blir det nok med en allykano på slep, for å si det slik; en lengre elvetur på ei lat elv der borte frister litt…

Import – Noen Tips

Når det gjelder importreglene for hunder, så er det forholdvis viktig å holde tunga rett i kjeften. Chip og rabiesvaksine må være på plass minimum 120 dager før import, men ikke mer enn 360. Og, hunden må være chippet før eller samme dag som rabiesvaksienen gies. Dessuten må hunden taes til statsautorisert (dvm) veterinær der borte for en generell helsesjekk samt ormebhandling, innen 10 dager før avreise. De papirer man har på hunden, og her anbefaler jeg at man har et ekstra sett – gjerne bekreftet med stempel og det hele, må deretter til en føderal veterinær for nye stempel og bekreftelser. Den føderale veterinæren holder til i Anchorage. Foruten dette må veterinær ved den flyplassen man lander på, varsles på forhånd. Forøvrig må man selv være på flyet som hunden sendes med, og dette må man søke flyselskapet om etter at man har bestilt billetten.

Meg bekjent, så får man med de aller fleste flyselskap ikke lov til å ta med mer enn en hund per person, men det kan – avhengig av selskap – være med opp til fire hunder per fly. Altså kan man få med seg to hunder om man er to personer på tur. Etter hva jeg forstår, så er det mao. ren og skjær flaks om man får lov til å ta med seg to eller flere hunder ved reise alene. Selv har jeg fløyet med Condor, som har den store fordelen at de flyr direkte mellom Anchorage og Europa (Frankfurt), men de opererer i sommerhalvåret. Frakt av hunder om vinteren har jeg ikke drevet med, men jeg fikk et tips en gang om at visse flyselskap kunne finne på å nekte frakt av dyr om vinteren pga kulde, og her kan selskapene på beste byråkratiske vis finne på å sidestille løpshusky med kinesisk nakenhund.

Det finnes ellers en mulighet for kommersiell import. Fordelen med denne er at man ikke behøver å reise med hunden, ulempen at det er betraktelig mer regler å navigere igjennom. Denne typen import har jeg ikke satt meg inn i, men – muligheten er der.

Ellers er import av sæd en muligheten for de som vil ha gener fra Alaska. Da er det viktig at det foretaes en helseundersøkelse av hunden når den tappes, samt at han testes for et par forskjellige sykdommer. Nøyaktig hvilke sykdommer hunden skal screenes for, vet jeg ikke, i og med at jeg ikke har importert sæd selv. Men, jeg vet at det finnes de som har hatt vanskeligheter med import av sæd fra Alaska nettopp fordi de sjekkene som trengs for eksport av sæden til Norge ikke var gjort. Noe annet man bør vite, er at selskapet som tar seg av tapping i Alaska bare er der to ganger årlig, da i juni og august, så en avtale med eier av hunden bør være gjort før den tid. Eneste mulighet man har ellers er å sende hunden til ‘the lower 48′ for tapping, men da blir kostnadsnivået deretter. Det siste man bør huske på hva angår denne typen import, er at man må søke, via nkk tror jeg, om plass for oppbevaring av sæden; det er visst de som disponerer lagringsmulighetene, og man må følgelig betale en viss ‘husleie’. Videre er ikke befruktning av tispa bare-bare; hun må ned til veteriærhøgskolen/kryobanken flere dager før hun er i riktig tid for inseminering. Det de gjør under denne tiden, er å ta diverse tester for å finne gunstigst mulig tidpunkt for selv inseminasjonen. Mer informasjon om dette finner man på nkk sine sider.

Ta ellers gjerne kontakt om du tror jeg kan være behjelpelig med noe, mht. import. Jeg har kontakter i Alaska som kan ta seg av chipping og rabiesvaksine, slik at det blir gjort korrekt, men dette er noe de naturligvis må kompenseres for, og det er veldig avhengig av hvor hunden er – Alaska er en stor stat.

Til slutt så drister jeg meg til videreformidling av en påstand fra et klokere hode enn mitt eget: ‘Det er mulig å kjøpe vel så bra hunder i Norge som i Alaska’. Man bør ha et gjennomtenkt forhold til avl om import skal være fornuftig, vite hva mer en vil ha enn bare en veldig god hund. Det er mange kostnader i et importprosjekt, bare billeie kan f.eks. koste mer enn selve flybilletten (jeg anbefaler en pick-up med camper på lasteplanet). Men er det morsomt å være så fornuftig? Neppe! Forøvrig er det de som mener at det er mer til sporten enn bare kvaliteten på hundene, og for å illustrere så siterer jeg etter hukommelsen fra en eller annen video:

Hugh Neff: Lance is the kind of guy that can take your own dogs, and beat you with them – even if you’re running his team …

Ja, man kan så håpe etter uflaksen å bedømme.

Som det står å lese i en tidligere post, så hadde vi leid inn Svea fra Roger Dahl, for å parre henne med den berømmelige Handsome. Vel, parringen gikk sin gang – og så kom valpene på dag 56. Altså veldig [...]]]>

Gringo, Loca & Vato. KOKKO-lainen til etternavn.

Ja, man kan så håpe etter uflaksen å bedømme.

Som det står å lese i en tidligere post, så hadde vi leid inn Svea fra Roger Dahl, for å parre henne med den berømmelige Handsome. Vel, parringen gikk sin gang – og så kom valpene på dag 56. Altså veldig tidlig. Som igjen betyr at sannsynligheten for at Handsome er far, er lik null.

Skjebnen ble dessuten slik at det bare ble tre valper, og av forskjellige årsaker – bl.a. at Svea er en meget god hund som tidligere har gitt meget godt avkom – beholdt vi disse.

Forøvrig var parringen med Handsome betaling for å ha hentet og fraktet hunden Posh for Øivind Nordahl Næss, fra Joee Redington til Gardermoen. Slik ståa er nå, så vet vi ikke om det blir noen ny parring.

Dette kullet ble Mexico-kullet, og fikk navnene Gringo, Loca & Vato; førstnevnte en hvit hanne, de andre to bror og søster i fargen svart. Navnet Nacho ble vurdert, men funnet for likt Naxos – som vi allerede har en kar som heter; dessuten vant navnet Vato over Paco, det var bare plass til ett av de to navnene på vår kennel …

De er forøvrig svært energiske valper, faktisk blant de mest hyperaktive vi har møtt på. Så får tiden vise om det betyr noe i det hele tatt, og om det er negativt eller positivt. Vi satser naturligvis på det siste. Apetitten er også ekstrem (og framelsket av oss), men heldigvis er det ikke noe aggresjon rundt matskåla.

El Gringo & El Vato

Så var løpssesongen 2010 historie – en begivenhetsrik vinter som, når man ser tilbake på den, har gått fryktelig fort! Etter 15.plass på Femundløpet og 13.plass på Finnmarksløpet satte Camilla og hundene punktum ved å kjøre inn til en finfin 6.plass i 8-spannklassen på hennes aller første langdistanseløp- Pasvik Trail.

Tapet av Lille My og [...]]]> Vinterens vakreste eventyr!

Så var løpssesongen 2010 historie – en begivenhetsrik vinter som, når man ser tilbake på den, har gått fryktelig fort! Etter 15.plass på Femundløpet og 13.plass på Finnmarksløpet satte Camilla og hundene punktum ved å kjøre inn til en finfin 6.plass i 8-spannklassen på hennes aller første langdistanseløp- Pasvik Trail.

Tapet av Lille My og en liten skade på Brenda, gjorde at vi hadde en utfordring i forhold til Naxos som eneste erfarne leder. Da vi ikke ønsket å presse de unge hundene for mye etter en lang sesong, fikk vi låne med oss Brask – en erfaren leder på 8 år fra Rune og May Conny Johansen. En flott, eldre kar som virkelig var til å stole på Camilla sin første reis’.

Camilla inn til mål

Camilla forteller:

Før starten med hundene på plass i spannet, viste jeg Magnus ei skjelvende hånd. –”Er du nervøs?”, spurte han. Jeg var veldig beveget og fikk tårer i øynene. Magnus har stort sett stått for treninga av hundene denne sesongen, og jeg kjente godt ansvaret jeg hadde tatt på meg til å ta vare på de fine hundene våre gjennom de 30 milene fra Kirkenes og tilbake igjen.

Joda, det var vått på tur fra Kirkenes til Vaggetem – jeg er glad hundene våre liker vann!

Jeg og Helene Gran Øverli kom inn til Neiden ca samtidig, og startet ut samtidig etter 4 ½ times hvil. På tur fra Vaggetem til Neiden ble vi møtt av soloppgangen på toppen av fjellene.

Helt nydelig og vel verdt alle oppoverbakkene!

Så bar det nedover med svingete teknisk kjøring på et smalt, hardt scooterspor mot Neiden – helt på grensen for meg som har kjørt lite slede denne sesongen! Status: 2 fall, en øm skulder og jeg mista lua – men Helene plukka den opp . Fint med selskap

Strålende sol og plussgrader på Neiden – nydelig vær for oss tofotinger, litt vel fint og varmt for de firbeinte. Men, været får man ikke gjort noe med, det er det bare å nyte!

Startet ut fra Neiden på en 6. plass viste det seg, men så lite fokusert var vi på plassering at det visste jeg ikke før Helene kom kjørende opp bak meg. Inspirerende beskjed å få litt uti etappen! (Neste gang skal jeg følge litt bedre med.)

Som på forrige etappe kjørte jeg og Helene sammen deler av etappen. Litt trekkspill opp bakker og på flata – mine hunder var sterkere i oppoverbakkene, mens Helene kjørte raskere nedover og på flat mark. Heldigvis var det så MANGE, LANGE og BRATTE [!!!] oppoverbakker på tur til Kirkenes til at jeg klarte å dra i land 6.plassen – 1 finfint minutt foran Helene!

En stor takk til hundene – respekt!!!

Nena slapper av etter løpet ...

Naxos – alltid til å stole på, og den jeg kan takke mest for en formidabel avslutning inn mot Kirkenes. En sann helt og leder av dimensjoner. Jeg bøyer meg i støvet.

Brask – gode, gamle, lånt for anledningen av Rune og May Conny Johansen; takk for det! Gikk jevnt og trutt i led, tryggheten selv, aldri noe tull.

Nena – up’n coming stjerneleder som med sitt nydelige trav viser særdeles lovende takter for kommende år. Gikk 1 ½ etappe i led sammen med Brask / Naxos. Nydelig dame som viser mentale muskler.

Mr. Sjokko – alltid i godt humør og gir alltid alt han har. En nydelig gutt som bjeffer og klorer seg ut av hvert eneste sjekkpunkt og spre glede til både 2- og firbeinte.

Lakris – fikk ilddåpen som leder på etappen mellom Vaggetem og Neiden. Fikk meg opp bakkene i tospann med Naxos, så fikk han trø til litt lengre bak på tur ned. Går på, spiser som en helt, hviler når han kan.

Finnish – den usynlige, han jeg aldri trenger å tenke på. Alltid stram bakline, prima apetitt, slår seg lett til ro. En arbeider etter min smak. Vi snakker samme språk, vi to.

Fendt – ”traktoren”, jobber og jobber, og trør ekstra til på tur oppover! Spiser alt han kommer over og litt til, alltid snill og god og fornøyd med livet.

Milla – guttejenta, går og går på sitt breiale, særegne vis. Aldri noe visvas. Setter de andre på plass om det skulle være noe å sette på plass!

Og takk til handler Magnus som plutselig var handler for 3-4 spann!

Mest av alt en stor takk for at han har trent hundene hele sesongen, morgen som kveld i all slags føre og vær. Slik ble det mulig for meg å kjøre mitt aller første «ordentlige» løp.

Til slutt en ordentlig klapp på skuldra til Pasvik Trail for et flott løp!

Mer enn litt for mye forsinket, kommer endelig oppsummeringen av sesongens store høydepunkt over for i år. Hundene innfridde, løpet innfridde, og vi ser allerede fram mot neste gang! Selve resultatet ble en 13.plass, noe vi selvfølgelig er fornøyd med. Så får man se til senere år om det betyr noe, det at spannet var veldig [...]]]>

Mer enn litt for mye forsinket, kommer endelig oppsummeringen av sesongens store høydepunkt over for i år. Hundene innfridde, løpet innfridde, og vi ser allerede fram mot neste gang! Selve resultatet ble en 13.plass, noe vi selvfølgelig er fornøyd med. Så får man se til senere år om det betyr noe, det at spannet var veldig ungt, og at vi fremdeles var & er som nybegynnere å regne.

Finnmarksløpet hadde i år sitt 30års jubileum, og innfridde til de grader. Selv værgudene var på løpets side, og strålende solskinn var stort sett det dagene hadde å by på – noe som neppe var NRK imot, med sine daglige sendinger. Ralph Johannessen, årets vinner av 100-mila kommenterte etter målgang at de siste årene, så har jo Finnmarksløpet stort sett vært preget av påskevær. Det er et tankekors, for det er tilfelle for begge de år vi har deltatt med et spann. Plutselig kommer stormen, og det gjelder å være forberedt for både folk og hunder.

Foto: Anette Andersson / Sjekkpunkt Jergul

Hundene

Atletene er som kjent de med fire bein i denne sporten, mens vi to-fotinger er mer som spillende managere. Så, her berømmes de som bør:

Naxos, er og blir den viktigste hunden i spannet; hovedleder, til å stole på på vei ut av sjekkpunkt og i all slags vær. Gikk som en gud, og i led absolutt hele tida. Når jeg bare finner den riktige tispa, ei som går moderat og har fullført 100-mila, da blir det avl. For denne karen MÅ avles på av flere enn H. Tunheim.

Nena, steppet opp når det ble behov for det, og gikk flere etapper i led med Naxos – hvor hun overbeviste. Framover blir vi nok å satse en del på henne. Er forøvrig ei litt sær, men artig jente med en sinnsyk appetitt.

Finnish, er en vidunderlig kar som trives godt i swing og holder tempoet oppe. Har faktisk aldri, noen gang, sett ham med slakk line. Ser egentlig ganske lite til ham; han er dermed en av de som bare er der og jobber hele tida, og som det aldri er noe tull med. Har forøvrig en solid bakgrunn, med en far som hoved/styreleder for K. Brennodden og farfar som gikk Iditarod et par ganger med R. Sørlie.

Lakris, fullførte med glans. Gikk for det meste i swing sammen med Finnish. Dabbet litt av helt på slutten av løpet, men når en viss hundekjører ikke satte særlig stor pris på å bli passert i Detsika-lia – og kom i en sinnsyk fart nedover elva for å ta meg igjen, så klikket det for Lakris: Han eksploderte i galopp og reiv med seg hele spannet opp i et tempo som ikke var til å ta igjen. Den andre kjøreren hadde visst målt seg selv til 18,1km/t på gps. Takk, Lakris.

Fendt, 4X4 power. Gjorde som alltid, hjalp godt til med kraft og humør. Men, i ei sukkersnø-lomme på vei til Levajok fikk han noe med et håndledd. Burde ha blitt tatt ut der, men han gikk med til Karasjok – noe jeg i ettertid klart kan se var en tabbe. Note to self: Bestem på vei inn til et sjekkpunkt om ei bikkja skal med videre eller ikke. Alt dette sagt så, så arbeidet han som en helt mens han var med.

Mr.Sjokko, like gal som alltid. Det var ikke så mange rundt meg som hadde et spann som bjeffet på Jergul, men det hadde altså jeg, pga. denne humørsprederen. Arbeidet hardt hele tida og helt til mål. Kunne likevel se at han ble litt sliten på slutten – det skulle vel egentlig bare mangle, men det er altså første gangen jeg har sett ham påvirket av oppgaven. Denne karen er en favoritt.

Foto: Marte Lindi / Superhandler Camilla ved løpstart

+ 2

For å gjøre en lang historie kort, så gikk en av våre to hovedledere bort kvelden før Finnmarksløpet. Lille My døde etter å ha sloss med Milla, som ble skadet. Og man kan ikke si annet enn at det var vår egen feil, uansett hvordan man snur og vender på det: Slikt skal ikke skje. Så, under 12 timer før løpet ble vi nødt til å låne inn to hunder, og den som berget oss var Roger Dahl. Fra ham fikk vi en unghund, og en eldre, litt mer bevandret tispe med erfaring fra fronten:

Barkey, mor til Mr.Sjokko og bestemor til Nena! Det ble altså kjørt med tre generasjoner i ett og samme spann, festlig bare det! Barkey trakk nesten hele tida, og i led fungerte hun bra etter å ha blitt varm i trøya i forhold til de andre. Helt på slutten av løpet, der man passerer Rogers kennel på Altaelva, så gløttet hun ikke en gang til sides mot hjemmet, men gikk raka vegen til målstreken. En veldig fin tispe.

Skogens Beauty, datter av nettopp den Øre som vant 100-mila igjen i år, var unghunden jeg lånte – og for en unghund! Hun satte god fart og var stødig. Ikke noe tull med denne tispa nei; er nok ei som Roger vil ha stor glede av i årene som kommer. Hadde kjøpt henne øyeblikkelig om jeg kunne… Takk for lånet, Roger!

Detaljer Fra Løpet

Starten på løpet var jo noe spesiell siden jeg startet ut som førstemann. På Finnmarksløpet starter jo 8 & 14-spannsklassen samme dag, med 8-spann først, så jeg var først ut av alle. Og det igjen, innebar at jeg fikk hilse på kongsemnet, selveste

Foto: Ole Åsheim/Nordlys / Waling Magnus & Haakon Magnus

H.K.H. Haakon Magnus. Han virket som en trivelig fyr som satte pris på å være litt lengre unna, skal vi si, hovedstedenes mer konsentrerte form for glitter og stas.

Første etappe, fra Alta via Joatka til Skoganvarre, gikk forholdsvis greit. Det ble noen småproblemer med overoppheting på en av hundene, men det var ingenting en liten pause mellom Joatka og Skoganvarre ikke kunne fikse.

Over fra Skoganvarre gikk det rolig og fint, i akkurat den farten som ønsktes. Det var egentlig ganske flott å se på de store spannene som seilte forbi oss i ny og ne. Noen konkurrenter ble passert, mens andre konkurrenter passerte oss igjen. På siste strekka før nedkjørselen til Levajok trampet plutselig Fendt ned i en sukkersnø-lomme eller lignende. Han ble litt halt av det, men det virket som om det gikk seg til. Det jeg ikke forsto da, var at han kjente seg igjen og dermed ignorerte skaden i et trøkk mot sjekkpunktets gleder.

På elva mot Karasjok innså jeg etterhvert at jeg hadde gjort en amatørmessig feilvurdering av Fendts oppførsel. Han var og ble halt, men det ble ikke synlig før det var for sent å snu. Etterhvert trakk han heller ikke, og jeg sto nervøst med øynene festet på nakelina: Begynte han å henge i den, så ble han heller last i sleden. Heldigvis holdt Fendt ut. For en holdning det er på den hunden!
Elva ble på tross av dette problemet etappen med størst fart i år, og vi freste forbi en rekke spann. Farten var likevel ikke det jeg følte at jeg lyktes med, heller det at jeg var hakket mer dugelig som manager og maktet å hjelpe spannet med å fordele kreftene på en bedre måte enn året før.

Karasjok ble for oss et dårlig sjekkpunkt, plassert i en halv meter sukkersnø, utenfor der hvor de andre spannene hvilte. Akkurat der og da hadde jeg ikke tid til å bry meg om det, men i ettertid er det ikke vanskelig å se at den som hjalp Skoganvarre med å bli fantastisk i år, den burde absolutt settes til å få litt fornuft inn i Karasjok til neste år. Fendt ble naturligvis tatt ut her.
Bakkene oppover mot og forbi Ravnastua gikk bra, vi passerte noen spann og skar oss vei igjennom tåka. Tror kanskje at det stedvis var den tjukkeste tåka jeg har vært borti; plutselig bare dukket det opp spann foran en, lys fra hodelykt var ikke synlig nok til å gi noe varsel. Uten noen problemer kom vi oss ned til Jergul.

Jergul var som vanlig et fint sjekkpunkt, jeg hadde godt med tid tilgjengelig, og ikke minst – god mat, selv om prisen var stiv. På vei ut fra Jergul, mens jeg sto å gjorde meg klar, begynte mor og sønn (Barkey & Sjokko) å bjeffe og hyle. Sammen dro de med seg resten av gjengen, og – mitt spann var det eneste spannet jeg la merke til bjeffet seg ut fra Jergul… Det var det trivelig å være to-foting bakerst på sleden!
Før Joatka II passerte vi vel en tre spann, men det ene var noen med heftig parkering på Iesjavri, Finnmarks største innsjø. Vi stoppet og forsøkte å hjelpe ham igang, men etter en del forsøk var det bare å dra videre av hensyn til eget spann. Det er ikke noe morsomt å passere folk med slike problemer.

Joatka II til mål Endelig var vi kommet mot slutten. Flyten var fin, spannet drev ubesværet. På toppen av bakken etter det siste Joatka-vannet la jeg merke til en svart prikk av en hundekjører bak meg, men noe mer til vedkommende så jeg ikke. Derimot dukket det plutselig opp en rygg et lite stykke før Detsika-lia. Til alt overmål var det samme kjører jeg passerte fem hundre meter før målgang på femundløpet, Dag Brock. Jeg freste forbi ham ned lia, men noe sier meg at han ikke har tenkt å la det gå tradisjon i dette… Vel nede på alta-elva kom han plutselig i et sinnsykt tempo, men da jeg ba hundene om fart eksploderte Lakris, smittet de andre hundene med sin iver, og jeg var ikke til å ta igjen. 18,1 Km/t hadde vistnok Dag målt seg til på gps´n langs elva, men det var altså ikke nok, og jeg passerte målstreken før ham.

Takk til alle konkurrenter og frivillige, uten dere hadde det ikke vært noe løp!

Lance Mackeys Handsome Foto: Lian Husky/Øyvind Nordahl Næss

Denne gangen til Trondheim, nærmere bestemt til Lian Husky. Med meg hadde jeg en tispe i løpetid, nemlig Svea, innleid fra Roger Dahl. I Trondheim [...]]]> For noen uker siden, mer eller mindre rett etter å ha kommet tilbake til Finnmark etter Femundløpet, tok jeg nok en gang turen sørover.

Lance Mackeys Handsome Foto: Lian Husky/Øyvind Nordahl Næss

Denne gangen til Trondheim, nærmere bestemt til Lian Husky. Med meg hadde jeg en tispe i løpetid, nemlig Svea, innleid fra Roger Dahl. I Trondheim ble hun parret med Handsome, en av lederene til Lance Mackey. Handsome har gått i led til seier i både Iditarod og Yukon Quest – to ganger.

Flere er av den oppfatning at han er den beste hunden som noensinne har blitt importert til Norge, og når man ser hvor mange som allerede har avlet med ham, så er det vel nesten like mange som håper han også leverer varene avlsmessig. Handsome’s farfar tilhører en linje vi ikke fant genetisk i norden før han ble importert. Det er også interessant at mor er Risben fra Jeff King, en mann med ytterst få tilfeldigheter i sin avl, og mye linjeavl. Forøvrig finner man Risbens halv- eller helsøster, etter Jenna, i Finnmark.

Svea er en av Roger Dahls beste tisper noensinne, og hun har tidligere gitt meget godt avkom. Hun gikk også i Rogers spann da han vant 100-mila i 2005. Faktisk er hun i slekt med Handsome, selv om det er et godt stykke uti i Svea; Susan Butchers hund Granite, avlet fram av gamle Redington og hans sønn Joee, går igjen i begge. Om ikke annet, så er det iallefall interessant. Ellers kan man jo merke seg at også Sveas farfar er fra J.King, nemlig Ruthgers, som Roger Dahl kjøpte og importerte. Spennende!

For å ta det siste først, så kom jeg inn til en 15.plass, noe vi ser på som en utrolig bra plassering! Det var 77 deltagere totalt, jeg hadde fire hunder i spannet som aldri før hadde gått et løp, og kjøreplanen var ikke lagt opp for å konkurrere.  Dette sagt, så gikk [...]]]>

Målgang Femundløpet, prøve-VM 2010

For å ta det siste først, så kom jeg inn til en 15.plass, noe vi ser på som en utrolig bra plassering!
Det var 77 deltagere totalt, jeg hadde fire hunder i spannet som aldri før hadde gått et løp, og kjøreplanen var ikke lagt opp for å konkurrere.  Dette sagt, så gikk min hovedleder Naxos i led med Lille My, og det er den ledercomboen som har mest erfaring i denne kennelen. Her må det nevnes at jeg avlastet Lille My en etappe med Nena, fra Drevsjø til Søvollen, og ferskingen tok utfordringen på stram labb. Hun er nok ei som vil bli å finne i led stadig oftere framover. Alt i alt en flott plassering, og en flott prestasjon av hundene.

Prøve-VM

At Femundløpet har lagt lista høyt med å ville arrangere VM i langdistanse neste år, er det liten tvil om. Men Finnmarksløpets lillebror har i mine øyne levert et knallgodt prøve-VM, og det lover godt for neste år; jeg gleder meg allerede!

De små innkjøringsproblemene med startlistene vil nok være løst innen den tid, og det samme gjelder nok den elektroniske registreringen av inn- og -utkjørsler. Sistnevnte var forøvrig et genialt system som kan være med på å øke publikumsinteressen for sporten vår, men beklageligvis er det basert på gsm-dekning, med de utfordringer det gir – i nettopp vår sport.

Tolga sjekkpunkt

Løpet i detaljer

Femundløpet har to klasser, en på 40 mil og en på 60, som kjøres med henholdsvis 8 og 12 hunder i spannet. Jeg deltok i 8-spanns klassen, altså 40-mila. I løpet av disse førti milene er vi innom fem forskjellige sjekkpunkt. På disse sjekkpunktene får hver kjører sin egen oppstallingsplass hvor en kan hvile og fore hundene.

To ting som skiller seg litt ut på Femundløpet, er:

1. At kjørerenes hjelpere (kalt handlere på det angloamerikanske fagspråket), som farter rundt i bil fra sjekkpunkt til sjekkpunkt, kan komme inn på det området hvor hundene hviler. Her kan de gi råd og oppfølging, så lenge de ikke fysisk hjelper til med noe. På andre løp må handlerene holde seg helt utenfor hundenes hvileområde, noe som overlater mer til kjørerens evne til å arbeide under press og utmattelse, samt at det minimerer sjangsene for en spansk en fra handlerenes side.

2. At første sjekkpunkt, Tufsingdalen, ikke har depot; man kan altså ikke hente inn noe utstyr eller mat til hundene, men må ha alt med seg i slede fra start.

Sjekkpunktene

• Start/Røros til Tufsingdalen: En noe broket opplevelse, fikk dårlig tid ut fra starten pga. dårlig planlegging og glemte noen småtterier som gjorde ting tungvindt. Ellers deilig å komme seg avgårde. Hadde glemt hvor stor Femunden faktisk er, god vind var det der også.

• Tufsingdalen til Drevsjø: Tufsingdalen er det sjekkpunktet hvor tidsutligningen på Femundløpet blir gjort, man må ta ut to timers pause pluss differansen i forhold til de som startet ut bak deg. Igjen var jeg for easy-going, og kom meg ut en kvarter for sent, snakk om å kjøre sitt eget løp litt for rolig … Det var noe prat om et fjell som kunne være lumsk på veien, men etter å ha passert det bestemte jeg meg for å kalle dette fjellet for “Pingle-fjell” heretter, fullstendig uproblematisk mao. Forøvrig tok jeg ut min obligatoriske 8timers-hvil her på Drevsjø.

• Drevsjø til Søvollen: Først litt skog, så igjen over et fjell, et litt større et denne gangen. Det var svært godt stikket opp langs løypa på dette fjellpartiet, så det er nok liten tvil om at det kan være utfordrende i dårlig vær, men vi var heldige og hadde, vel, påskeforhold. Den hyggelig biten kom på slutten av fjellet, bare nedoverbakke siste strekka til Søvollen. Det var på denne etappen at jeg avlastet Lille My med Nena.  En ting til om Drevsjø; det var et utrolig fint sjekkpunkt, og handlerene stortrivdes. Det er nesten ikke til å tro at det var første gang de organiserte det der.

• Søvollen til Tynset: Tok ut mer hvile enn hva jeg trengte på Søvollen, selv om 3t.30min. ikke er mye. Men, herfra var løpet kun vårt eget, for å si det slik, og gleden & selvtilliten til de fire unghundene viktigst. Slik som jeg husker det, så var det mye kjøring på vei, mest ubrøyta, men også litt brøyta. På sistnevnte ble jeg å holde igjen en del, for farten vi fikk virket for høy; tanker om håndledd og skulderskader sørget for en aktivt brukt scootermatte. Enn så lenge. For det ene festet til matta røyk, slik at det ble et plag å bruke den. Dermed ble den festet slik at den knapt kunne brukes; jeg hadde jo enda bremsen.

• Tynset til Tolga: På vei til Tynset ble det endelig litt kuldegrader. Målestokken hadde hittil vugget mellom minus 2 til minus 7 grader, men på Tynset målte de minus 17. Dette var nok en avgjørende faktor for at formen til hundene holdt seg så fin at det aldri var noe tvil om å bare kjøre rett igjennom Tynset-sjekkpunkt, mot Tolga. Ingen hvile her, med andre ord. Forøvrig er det bare en 3-4mil til Tolga fra Tynset, så sjekkpunktet er mest i bruk – taktisk – av de som kjører 60mila.

• Tolga til mål/Røros: På Tolga må man ta ut den ene av de to obligatorisk hvileperiodene, og godt var det. Bakkene fra Tynset var i drøyeste laget, og jeg var rimelig gåen. Ut ifra Tolga hadde jeg fremdeles alle, åtte hundene, og tre av de kastet seg i selen, hylte og ville avgårde i det vi startet; slikt varmer et hundekjørerhjerte! Etter noen bakker kom bergene, og oppe på denne strekkas fjellparti møtte jeg en uheldig kar med fem hunder og parkering. Han hadde tydeligvis bestemt seg for å snu, og ville ikke ha noe hjelp med å forsøke å få hundene i gang igjen. Da jeg vet hvordan det er å få parkering, så fikk jeg en klar og tydelig påminnelse om at man ikke skal ta ting for gitt. En annen kuriositet var en fransk kvinne som tydeligvis gikk traseen med ski og en hund i belte. Jeg traff henne godt oppe på snaufjellet, og dessverre la hun seg på pes på meg, noe som forstyrret spannet ganske så kraftig. Litt gestikulering og et “s’il vous plaît” hjalp heller lite, men til slutt fikk jeg da ristet henne av meg. Det som avslutningsvis er å fortelle, kommer fra de tre siste milene inn til mål. Jeg var sikker på at det var rimelig ferske spor foran meg, men jeg så aldri noen, og etter at mørket seig på, så var det heller ingen lys å spore. -Pokker og, tenkte jeg, når jeg gjenkjente de siste mila inn til mål. Likevel bestemte jeg meg for ikke å slakke av, men hjelpe hundene så mye som jeg kunne den siste biten også. 1,5km før målgang, på noen små vann, så jeg endelig lys fra ikke bare ei, men to hundekjøreres hodelyter: De lå og knivet seg imellom i heller lavt tempo. Da ba jeg, for første gang under hele løpet, hundene om mer fart. Og for et svar! Tempoet mitt skøyt rett i været, og vi raste forbi de i 20km/t, rett før målgang! For en opplevelse! Skjebnen ville forøvrig ha det til at jeg kom i mål rett etter 60milas publikumsfavoritt Robert Sørlie, så det det var en hel flokk av mennesker som tok imot meg ved ankomst – trivelig!

Hovedlederene Lille My & Naxos

Til Slutt

I og med at jeg drifter nettsida itillegg til å kjøre hundene, blir det så som så med oppdateringer underveis. Og av samme grunn blir denne oppsummerende artikkelen litt vel lang for de fleste, tenker jeg.

Men jeg må takke Åsmund Snortheim med familie, for fabelaktig gjestfrihet under vårt opphold på Røros, samt mange og gode samtaler om hunder og avl; måtte de bli flere! Og takk Åsmund, for den sangen du har lagd til Femundløpet; vi er mange som kommer til å synge den i årene som framover.

Camilla Bjørkli og Mauritz Løge, de to superhandlerene, skal også ha de tusen takk. Det er virkelig helt bekymringsløst på sjekkpunkt med slike handlere. Mauritz stilte opp på kort varsel og mistet langt mer søvn enn han hadde forestilt seg, men innsatsen og hjelpen var det ingenting å si på. Camilla hadde kontroll på det meste, og det er vel ingen overdrivelse å si at hele løpet hadde raknet, om det ikke var for hennes help til, vel, alt. Takk.

Og, takk for nå folkens – om noen har giddet å lese helt hit, vi får se om jeg ikke får skrevet enda  mer i etterkant av Finnmarksløpet.

Ta gjerne turen innom hunden.no for hundestoff generelt, samt en fin samling artikler som [...]]]> Nettsiden Hunden.no kontaktet oss før Femundløpet, med ønske om å følge en førstegangskjører før, under, og etter løpet. Dette var noe det selvfølgelig ble takket ja til, og et par hyggelige journalister som også dekket løpet generelt, dukket i ny og ne opp.

Ta gjerne turen innom hunden.no for hundestoff generelt, samt en fin samling artikler som dekker hele Femundløpet (og min deltagelse …).

Alle artiklene, inkludert de som omhandler Vagabond Husky’s fantastiske atleter, finner du HER.